Dramatiske tekster

Kommentarer til "Byterminalen"

Scene 1:

For meg høres det ut som en mer eller mindre normal hverdag, med den buss som kommer for sent og folk som reagerer og diskuterer vanlige ting.

Scene 2:

Det virker som to normale mennesker, en fattigere enn den andre. Welat virker stresset og syntes landet krever for mye av ham. Høres ut som en hyggelig utlending som tross sin personlighet ikke har fått det skikkelig til her i Norge.

Scene 3:

Høres ut som en dame som venter på en hun bryr seg om. En normal situasjon hvor hun snakker med Cecilie som ikke har noen som kommer til henne.

Scene 4:

Det er en far og datter som kommer for å ta toget, men rekker det ikke. Jenta høres ut som en stresset tenåring som skal reise til moren sin. Byterminalen er en uhyggelig plass med fullt av stresste mennesker.

Scene 5:

En lang diskusjon om livet og dets bekymringer. Folk må hjelpe hverandre for å gjøre det lettere for hverandre. Ser ikke ut som de har for mye å gjøre på på byterminalen. En etisk dialog.

Scene 6:

To folk møter hverandre og har tydelige problemer. Kanskje rusmisbrukere, som vil bruke bussterminalen til å flykte fra problemene sine.

Scene 7:

Forskjellige folk diskuterer om livet i byen er så bra, her er det en sjanse for alle. Ikke det man kaller normale samtaler akkurat.

Scene 8:

En far (Kjell) kommer til byterminalen. At han er økonomisk begavet kan man lese ut ifra at han kommer kjørende i en Jaguar. Han kommer for å hente og hjelpe sin datter, Cecilie, som har tydelige problemer. Virker som en hyggelig far som ikke vil gi opp datteren sin.

Scene 9:

Bussen ankommer stasjonen, og håp og glede samler seg i sjeler og sinn. Liv som har ventet på den rette så lenge er ekstra glad. Men gleden blir fort om til sorg og sinne, når hun mottar brevet som sier mannen har funnet en annen. For en pysete måte å si det på, og hvilken måte å sende brev? Hvorfor ikke bare sende det med posten?

Scene 10:

Et mannskor kommer ut fra bussen og begynner å synge. Kordirigenten virker stresset – kanskje på grunn av konserten de skal holde om 10 min – og prøver å dra med seg koret. Jeg hadde et realistisk bilde av scenene fram til nå. Jeg får ikke et mannskor som kommer syngende inn på en bussterminal til og passe med mine bilder.

Scene 11:

Gretelill er nok en venn av Welat, siden det er hennes sykkel han kommer med. Det var en veldig kort scene, med lite handling, så det er vanskelig å sette en kommentar til dette.

Scene 12:

Endelig litt action. En gjeng berusete ungdommer kommer inn på terminalen og begynner å plage Gretelill. Welat kommer for å hjelpe Gretelill, og det som ofte skjer når noen irriterer berusete ungdommer skjer. En hel gjeng angriper Welat og slenger rasistiske ord til ham, til han til slutt ligger blodig igjen på perrongen.

Scene 13:

Welat tenker tilbake på krig og drap i sitt hjemland. Han har flyktet til Norge, sannsynligvis i frykt for å bli drept. Han trodde han hadde kommet til et fredelig land, men blir møtt med rasisme og vold også her. Er dette friheten han kan forvente?

Scene 14:

Nå skjer det ting. Alle snakker om hvor domt det er, og at de har kommet til feil sted og planet. Cecilie tar seg et sprøytestikk og faller om. Ambulansen kommer for å hente henne, men er det for seint? De som en gang virket mer positiv til livet har blitt negative.

Scene 15:

Cecilie omkom, og alle er deprimerte og snakker om ting de skulla ha gjort. Å utsette ting kan være farlig. Et trist preg på denne scenen. Det som virket som en kjedelig fortelling kom seg kraftig på slutten.